Artikkel · foreldreveiledning

Foreldreveiledning: hvorfor jeg jobber gjennom deg, ikke bare med barnet

Publisert 4. november 2026 · Otto Stormyr, familieterapeut

De fleste foreldre som tar kontakt, har allerede prøvd det meste de kommer på.

Du har lest det som er å lese. Du har prøvd å være roligere, strengere, mer tålmodig, mer konsekvent. Noe virker en dag eller to, og så er dere tilbake der dere startet. Det er en spesiell type slitenhet i det, å ha gjort alt riktig og likevel ikke komme videre.

Mange forventer da at løsningen er at barnet får en time hos noen. At problemet sitter i barnet, og at jobben min er å fikse det, mens du venter utenfor.

Det er sjelden slik jeg jobber.

Du er der hver dag. Jeg har én time.

Jeg jobber som regel gjennom foreldrene, ikke direkte med barnet. Ikke fordi det er en nødløsning, men fordi det er der innsatsen gir mest.

Du er sammen med barnet ditt hver dag. Du er der når det smeller på kjøkkenet klokka fem, når noen nekter å gå inn bildøra, når en som vanligvis er glad plutselig ikke vil snakke. Jeg har én time i uka, kanskje annenhver. Skal noe faktisk endre seg i hverdagen, er det ikke timen min som gjør det. Det er det du gjør de andre 167 timene.

Det betyr ikke at du har gjort noe galt. De fleste foreldre som tar kontakt har prøvd lenge og hardt, og er slitne av nettopp det. Jobben min er å hjelpe deg å forstå hva som egentlig ligger under det du ser, og gi deg noe konkret å gjøre med det, ikke å peke på hva du burde gjort annerledes.

Et tilknytningspsykologisk utgangspunkt

Alt jeg gjør bygger på tilknytningspsykologi: hvordan relasjonen til dem som står nærmest, former hvordan et barn møter verden.

Et barn lærer tidlig hva det kan forvente når det trenger noen. Blir det møtt når det butter, eller må det klare seg selv? Det svaret setter seg, og barnet tar det med seg inn i vennskap, inn i skolehverdagen, inn i måten det tåler motgang på som voksen.

Derfor er det relasjonen jeg jobber med, ikke bare atferden som vises utenpå. Et barn som slår, nekter å gå på skolen eller trekker seg inn i seg selv, viser som regel noe om denne relasjonen, ikke bare om situasjonen akkurat der og da. Og relasjoner er ikke en diagnose eller en type barnet er. De er noe som kan endre seg, gjennom nye erfaringer med dere.

Den beskyttelsen som virker uansett hvor problemet startet

Her kommer noe som ofte overrasker: en trygg, god relasjon hjemme virker som en buffer, selv mot ting som skjer helt andre steder.

Opplever barnet noe vanskelig på skolen, mobbing, utenforskap, en lærer som ikke ser det, er det sjelden selve hendelsen alene som avgjør hvor hardt den treffer. Det er om barnet har et trygt sted å lande etterpå. En robust relasjon til dere fjerner ikke det som skjer på skolen. Men den gjør at barnet tåler det bedre, og kommer seg raskere videre.

Det er derfor jeg ofte jobber med relasjonen mellom deg og barnet, selv når det dere kommer med handler om noe som i utgangspunktet skjer et helt annet sted. En sterkere relasjon hjemme er noe av det mest virksomme jeg vet om, nettopp fordi den virker uavhengig av hva som skjer andre steder.

Hva COS-P og EFST faktisk betyr i praksis

Jeg bruker Trygghetssirkelen (COS-P) og emosjonsfokusert ferdighetstrening (EFST) fordi jeg er sertifisert i dem og har sett dem fungere i praksis, over femten år med familier. Det er ikke bare min egen erfaring som peker den veien: en gjennomgang av 59 randomiserte studier fant at behandling som involverer foreldrene, ga færre symptomer hos barnet enn behandling som ikke gjorde det, på tvers av mange typer vansker. Jeg lover ikke en bestemt prosent bedring for akkurat din familie. Jeg lover at vi jobber systematisk, og at vi justerer underveis dersom noe ikke treffer.

Line mfl. (2023): A Meta-Analysis of Parent-Inclusive Child Therapy Interventions for Decreasing Symptomatology↗

Navnene sier lite, og de to gjør egentlig ulike ting. Jeg bruker dem sammen fordi de dekker hver sin halvdel av det samme problemet.

Trygghetssirkelen (COS-P) handler om barnet. Den hjelper deg å lese hva barnet egentlig er ute etter når det klikker, for det er sjelden det samme som det ber om. Et barn som skriker «jeg hater deg» ber ofte om det stikk motsatte. COS-P gir deg et kart over de behovene, slik at du vet hva du faktisk svarer på.

EFST handler om deg. Det er ferdighetstrening i å holde egen følelsesmessig ro, akkurat i det øyeblikket barnets intensitet er på sitt høyeste og fristelsen til å svare med samme mynt er størst. Det er den delen av jobben som er vanskeligst, fordi den krever noe av deg, ikke av barnet.

Sammen blir det en enkel, firedelt rytme: lese følelsen og behovet som ligger under atferden, holde hodet kaldt når du selv blir provosert, sette grenser som er tydelige nok til å holde, og reparere etterpå når det likevel har gått galt, for det gjør det alltid noen ganger.

Det siste undervurderes ofte mest. Det betyr mer for et barn at dere finner tilbake til hverandre etter en krangel, enn at krangelen aldri skjedde.

Barn lager sine egne forklaringer

Noe av det jeg ser oftest, er familier som står i noe stort: sykdom, dødsfall, et samlivsbrudd, en forelder som er borte eller syk.

Barn lager sine egne forklaringer når de voksne ikke gir dem noen, og de forklaringene er nesten alltid verre enn sannheten. De pleier å handle om at det er barnets egen feil.

Da er ikke barnet noe som skal holdes utenfor. Korte samtaler der dere er sammen er ofte det mest nyttige, ikke lange timer, men et kvarter der jeg hjelper deg med forklaringen og hjelper barnet med ord for noe det ikke har språk for ennå. Det virker også med små barn.

Jeg har hatt rundt tre hundre slike samtaler, gjennom ni år med grupper for barn som er pårørende til foreldre med psykiske vansker eller rusproblemer. Jobben er å finne ut hva barnet allerede har skjønt, rette opp det som er feil, og gi det ord for resten, i et tempo barnet tåler, med deg i rommet.

Det jeg ikke gjør, er lange behandlingsforløp med små barn over skjerm. Video er et svakt medium for et barn som trenger rom, lek og bevegelse for å komme til orde.

Dette gjelder like mye ungdom

Jo eldre barnet blir, jo mindre lar hverdagen seg styre direkte, og jo mer avhenger av hva som skjer mellom dere. Med en tenåring handler det ofte mer om å holde kontakten mens dere er uenige, enn om å finne den riktige grensen.

Og ungdommen trenger ikke være med. Mange vil ikke, og da er det fortsatt mye å gjøre. Du kan komme alene. Noen ganger er det nettopp det som skal til: at du forstår mer av hva som skjer på den andre siden av en lukket dør, uten at ungdommen må sitte og høre på at dere snakker om det.

Når ville jeg anbefalt noe annet?

Alvorlige psykiske lidelser hos barn utreder og behandler jeg ikke. Det hører hjemme hos fastlege, psykolog eller BUP. Men det ene utelukker ikke det andre. Noen henvisninger blir avvist, andre står på venteliste lenge, og går barnet allerede til behandling et sted, kan vi jobbe med foreldrerollen parallelt. Det er ofte da det løsner raskest.

Er du i tvil, skriv likevel. Jeg sier fra hvis jeg mener du er bedre tjent med noe annet enn meg.

Hva skjer i den første samtalen?

Jeg anbefaler vanligvis 90 minutter første gang.

Det gir oss tid til å forstå hva dere står i, ikke bare hva barnet gjør, men hva som har vært prøvd, hva som er slitsomt akkurat nå, og hva du håper kan bli annerledes. Du trenger ikke ha en ferdig forklaring. Vi finner ut av det sammen.

Målet med den første samtalen er ikke å løse alt. Det er å forstå nok til at vi kan begynne å jobbe med det som faktisk skjer hjemme hos dere.

Vil du bestille en samtale?

Jeg tilbyr foreldreveiledning over video i hele Norge, hovedsakelig på ettermiddag og kveld og enkelte helger.

En samtale på 90 minutter koster 2 200 kr. En samtale på 45 minutter koster 1 200 kr. Du kan se ledige tider og sende en henvendelse på foreldreveiledningssiden. Du trenger ikke skrive hele historien i skjemaet. Det holder å fortelle kort hva det gjelder.

Se ledige tider og send henvendelse Tilbake til foreldreveiledningssiden