Artikkel · samtaler med ungdom

Samtaler med ungdom: hvorfor ingen skal være alene med det vanskelige

Publisert 4. november 2026 · Otto Stormyr, familieterapeut

Mange ungdommer bærer mye alene.

Ikke nødvendigvis fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi det er vanskelig å sette ord på, eller fordi de er redde for hva det gjør med deg om de sier det høyt. Du merker at noe er galt, spør, og får et skuldertrekk tilbake som ikke stemmer med ansiktet som sier det.

Jobben min er enkel å si og vanskelig å gjøre: ingen skal måtte bære en vond virkelighet helt alene.

Femten år med ungdom

Jeg har jobbet med ungdom i femten år, i barneverntjenesten, i et forebyggende ungdomsteam jeg var med å etablere, og i familietjenestene. I 2017 skrev jeg en fagfellevurdert artikkel om det jeg mener er selve kjernen i det arbeidet, «Relasjonen som plattform i møte med ungdom i barnevernet», i Tidsskriftet Norsk Barnevern.

Det er ikke en teoretisk påstand. Det er det jeg har erfart gang på gang: en ungdom åpner seg ikke fordi noen stiller de riktige spørsmålene. De åpner seg når de kjenner seg trygge nok på den som spør.

Jobben min er derfor ikke først og fremst å finne svar. Det er å skape en relasjon og en dialog ungdommen selv opplever som nyttig, et sted de kan si noe ekte uten å bli møtt med sjokk, skuffelse eller et ferdig svar.

Hvordan det faktisk skjer

Jeg begynner ikke med å spørre hva som er galt. Jeg begynner med å finne ut hva ting betyr for ungdommen, og hva de prøver å få til. Det de gjør gir som regel god mening når man kjenner sammenhengen, selv når det ser rart ut utenfra.

Mye av jobben handler om å finne ordene. En ungdom kjenner ofte at noe er galt, men får det ikke sagt slik at dere hjemme skjønner det, og så blir det krangel eller stillhet i stedet. Jeg bruker tid på å finne ut hva det faktisk er de prøver å si.

Og så bærer jeg de ordene hjem til deg, der det er riktig. Ikke bak ryggen på ungdommen, og ikke mer enn vi er blitt enige om, men slik at du forstår hva som trengs, i stedet for å gjette. Det er som regel først da noe begynner å endre seg hjemme.

Målet er at de ikke skal være alene med det

Dette er den delen jeg bryr meg mest om. Mange av ungdommene jeg snakker med har gått lenge med noe tungt, overbevist om at de må klare det selv, eller at ingen ville forstått uansett.

Jeg blir ikke overrasket av det jeg hører. Jeg har hørt mye av det før, i andre ord, fra andre ungdommer, i femten år. Det alene gjør noe: å si noe høyt til noen som ikke rygger unna, er ofte det første steget bort fra ensomheten i det.

Det betyr ikke at jeg fikser det som er vanskelig. Det betyr at ungdommen ikke lenger er alene med det mens vi jobber med det sammen.

Hva du får vite som forelder

Dette lurer du trolig på, så jeg skal være kort og ærlig om det.

Er ungdommen under 18, starter vi med en samtale sammen med en eller begge av dere, der vi går gjennom hva som blir mellom meg og ungdommen, og hva du får vite. Hvor mye som er lovbestemt, avhenger av alderen: under 16 er utgangspunktet at du skal informeres, med mindre ungdommen har grunner som bør respekteres. Fra 16 bestemmer ungdommen mer selv, men du har fortsatt rett på det du trenger for å ta vare på dem, helt til de er 18. Fra 18 bestemmer de selv.

To unntak gjelder uansett alder: er noen i fare for liv og helse, må jeg melde fra, og i noen få, alvorlige tilfeller kan tungtveiende hensyn gjøre at du får vite noe selv om ungdommen helst ikke vil. Begge deler er lovbestemte, ikke noe jeg avgjør selv underveis.

Dette er ikke bare juss. Et stort forsøk fra 1997 fant at ungdom som fikk et klart løfte om taushet, var langt mer villige til å fortelle noe sensitivt, og langt mer villige til å komme tilbake neste gang. Trygghet er det som gjør at noen tør å snakke i utgangspunktet.

Ford mfl. (1997): Influence of Physician Confidentiality Assurances on Adolescents' Willingness to Disclose Information and Seek Future Health Care↗

Dere trenger ikke velge ett spor

Vi gjør det på den måten som passer: jeg snakker med ungdommen, med dere foreldre, eller med dere sammen. Hovedjobben er som regel å styrke dere som foreldre, men i denne alderen er det ofte nyttig at ungdommen i tillegg får et eget rom, og da gjør vi begge deler, parallelt.

Rus og kriminalitet hører hjemme her også. Trengs det behandling i spesialisthelsetjenesten, sier jeg fra, men mye kan gjøres ved siden av, og i forkant.

Når ville jeg anbefalt noe annet?

Alvorlige psykiske lidelser utreder og behandler jeg ikke. Det hører hjemme hos fastlege, psykolog eller BUP. Men det ene utelukker ikke det andre. Er du i tvil, skriv likevel. Jeg sier fra hvis jeg mener dere er bedre tjent med noe annet enn meg.

Hva skjer i den første samtalen?

Er ungdommen under 18, starter vi med en felles samtale der vi går gjennom nøyaktig hva taushetsplikten betyr for akkurat deres situasjon. Målet med den første timen er ikke å løse alt. Det er å bli trygge nok på hverandre til at vi kan begynne.

Vil dere ta kontakt?

Jeg tilbyr samtaler med ungdom mellom 13 og 20 år, over video i hele Norge, hovedsakelig på ettermiddag og kveld og enkelte helger.

En samtale på 90 minutter koster 2 200 kr. En samtale på 45 minutter koster 1 200 kr. Dere kan se ledige tider og sende en henvendelse på ungdomssiden. Dere trenger ikke skrive hele historien i skjemaet. Det holder å fortelle kort hva det gjelder.

Se ledige tider og send henvendelse Tilbake til ungdomssiden